← Back to single part
📖 Ensom På Vidda
🎧 Download Full Audio
Part 1 of 2 🔗 Permalink
Nov 23, 2025
På toppen av vidda, der vinden uavbrutt hvisket gamle sagn og snøen lå som et evig teppe, bodde en mann ved navn Einar. Huset hans, en solid tømmerbygning omkranset av sparsom bjørkekratt, var hans lille rike. Her, langt fra folk og fe, hadde Einar skapt sitt eget liv, en tilværelse formet av naturens rytme og hans egen urokkelige vilje. Han var jegeren, fiskeren, samleren; alt han trengte hentet han fra den ville, utemmede naturen rundt seg. Solen som steg over fjellryggen var hans vekkerklokke, stjernene som tindret på nattehimmelen hans veivisere. Einar levde et liv i pakt med seg selv og vidda, en ensom, men fri mann.
Part 2 of 2 🔗 Permalink
Nov 23, 2025
Einar kjente en velkjent rumling i magen. Siden sist hun var full var det lenge siden, og vinteren hadde tæret på de forrådene han hadde samlet. Han trengte noe mer enn tørket kjøtt og bær for å holde seg sterk, og med et sukk av resignasjon, tok han på seg tykk pels og vadmål. Det var tid for å lete etter mat.
Han grep sitt trofaste spyd og den knivskarpe øksen som alltid hang ved hans side. Solen stod allerede høyt på himmelen, og kastet lange skygger over den snødekte vidda. En svak vind bar med seg lukten av frossen jord og, kanskje, et hint av noe mer spennende – en duft som pirret Einars jegerinstinkter og lovet en velsmakende gevinst.
Med bestemte skritt bega han seg ut, hans blikk speidet over det hvite landskapet. Han fulgte den svake stien han selv hadde tråkket opp, en vei som førte ham dypere inn i den tause vidda. Tankene hans kretset rundt jakten; han håpet å finne spor av en elg, eller kanskje en flokk med reinsdyr som hadde søkt ly lavere nede i dalene.
Etter en stunds vandring fikk han øye på en liten bekk, delvis frossen, men med et lite parti hvor vannet fortsatt strømmet fritt. Rundt kanten var det tegn på aktivitet – små, ubestemmelige fotspor i den lett pudrede snøen. Det var ikke elg, og heller ikke reinsdyr, men noe mindre, og det kunne bety enklere fangst.
Med forsiktighet nærmet han seg. Sporene førte mot en tettere kratt av bjørk og einer. Einar senket seg ned, holdt pusten, og lyttet. En svak rasling fra buskene ga ham retningen. Han var på sporet av en hare, og den ville helt sikkert gjøre et godt måltid.
Han grep sitt trofaste spyd og den knivskarpe øksen som alltid hang ved hans side. Solen stod allerede høyt på himmelen, og kastet lange skygger over den snødekte vidda. En svak vind bar med seg lukten av frossen jord og, kanskje, et hint av noe mer spennende – en duft som pirret Einars jegerinstinkter og lovet en velsmakende gevinst.
Med bestemte skritt bega han seg ut, hans blikk speidet over det hvite landskapet. Han fulgte den svake stien han selv hadde tråkket opp, en vei som førte ham dypere inn i den tause vidda. Tankene hans kretset rundt jakten; han håpet å finne spor av en elg, eller kanskje en flokk med reinsdyr som hadde søkt ly lavere nede i dalene.
Etter en stunds vandring fikk han øye på en liten bekk, delvis frossen, men med et lite parti hvor vannet fortsatt strømmet fritt. Rundt kanten var det tegn på aktivitet – små, ubestemmelige fotspor i den lett pudrede snøen. Det var ikke elg, og heller ikke reinsdyr, men noe mindre, og det kunne bety enklere fangst.
Med forsiktighet nærmet han seg. Sporene førte mot en tettere kratt av bjørk og einer. Einar senket seg ned, holdt pusten, og lyttet. En svak rasling fra buskene ga ham retningen. Han var på sporet av en hare, og den ville helt sikkert gjøre et godt måltid.
Build Upon this Creation
Continuation: Continues the story.
